Om selvbedrag og vel( ? ) overstått Thanksgiving

Nå er Thansgiving over, har hatt ferie i tre dager nå, og det har igrunn vært digg selvom jeg ikke har gjort stort disse dagene. I går var den store dagen, og før jeg dro og spiste middag hos familien til eksen til vertsmoren min, satt hun og jeg og så på Macy's Thanksgiving Parade på TV. Koselig det, hadde nok vært enda bedre om hun a) hadde hatt en litt bedre sangstemme eller b) ikke kunnet ALLE sangene utenat. Men man kan jo ikke klage, det er jo lov å være litt begeistret iblant.
Middagen var forøvrig ikke som forventet i det hale tatt, ikke at det er negativt, det var bare en realitycheck, som jeg kanskje trengte, jeg vet ikke jeg? Men vertfall så hadde vi koldtbord, kalkunen var ferdig oppskjært, og vi hadde ikke noe tranebærsyltetøy. Så satt vi rundt omkring i stua, noen satt på kjøkkenet, og spiste og forsynte oss anslagsvis med dessert og middag. Og så dro vi hjem ca kl 2. am. På ettermiddagen altså, eller egentlig formiddag for oss europeere... KLeskoden var heller ikke noe særlig, jeg hadde på svart bukse, gullsandaler, hvit overdel med gulldetaljer og ganske masse smykker, andre hadde på en møkkete genser, logo-t-skjorte, olabukse, you name it.
Så, rundt 5, kom barna og eksen til ms Julie (etter at jeg hadde jogget meg en tur faktisk), og vi dro på kino. Vi så Twilight, den nye storhiten her. Tror den kommer til norge i februar eller noe. Gledet meg, handlet jo om vampyrer og alt, men den var (som vi sier her i South Carolina) gay. Big time. Selvfølgelig syns alle andre enn meg at den var fantastisk og utrolig fascinerende, det var nok bare meg (som vanlig) pluss alle gutter da (med unntak av emo, homo, og litt-i-overkant-kontakt-med-feminine-følelser) som syntes den var kjip. MEN litt creds må den ha, hovedpersonen var merkelig tiltrekkende (duh han var vampyr) og Muse var en del av soundtracket. Respekt. Må si jeg brått våknet i kinostolen da "supermassive black hole" plutselig dundret gjennom kinosalen, eller sant å si så sov jeg egentlig ikke, jeg bare prøvde veldig hardt, men uansett så steg filmen et par grader på kul-o-meteret mitt. Og ja, jeg sa faktisk kul-o-meter.
Etter det kom vi hjem, og jeg gikk og la meg. Etter South Park. Og House. OG så ringte Markus meg kl 1, den første dagen på lenge jeg faktisk hadde lagt meg før 1. Jammen bra jeg ikke skulle opp kl 4 og shoppe dagen etter da. Nei, vent...
Da Jamie ringte meg kl 4.54 dagen etter (teknisk sett samme dag, aka i dag) sov jeg fortsatt. "Hey, I'm outside". "WHAT!". Dro på meg noen klær, tok på deodorant, husket på veska (*) og løp ut. Jamie måtte dra derfra kl 6.45, men jeg var ikke på langt nær ferdig, så jeg overtalte henne til å la meg bli på senteret. Ms Julie kom og hentet meg kl 1. Hva som skjedde mellom de to tidene er en lang historie som omfatter tunge handleposer, starbucks-pause, og en overdreven bruk av visa-kortet. Vi snakker ikke mer om det. Bortsett fra kanskje litt om de hinsides sinnsyke nye skoene mine. Jeg, fyren i skobutikken, dama i skobutikken, og tilfeldige forbipasserende syns de er helt rå. Nå var jeg ikke helt sikker på om jeg skulle kjøpe de da, for hadde akkurat kjøpt et par rosa-røde Mary Janes, men vi (nevnt ovenfor) ble alle enige om at jeg burde kjøpe de allikevel. De er røde, glitrende, low cut converses, og jeg har de på akkurat på. They rock my world.
Plan for i kveld: Sutre over at Brette ditcha meg, og at ingen av oss dermed skal på kamp i morgen, og stirre på de rødglitrete converse-ikledte føttene mine. Og muligens farge håret mørkebrunt. Ok, paragraf om det og:
Farge eller ikke farge... Her er dealen: Her nede er jeg (i fare for å høres litt innbilsk ut) "kjent" for det lange, pene, bølgete, blonde håret mitt, og det er vel igrunn hovedgrunnen til at folk syns jeg er pen. Faktisk, så får jeg komplimenter for håret mitt hver dag, og Bo har sagt at hvis jeg noengang gjør noe for å forandre det, vil han aldri prate med meg igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg plutselig fikk lyst, sikkert bare et innfall av pur f, men jeg er all for it nå, jeg skal ikke på kamp i morgen, jeg får ikke møtt noen av vennene mine der, jeg får ikke dratt på festen til Hunter (som han ba meg komme på), og jeg er ikke bitter i det hele tatt. Nehehehei hvem er bitter? Ikke meg vertfall, that's who. Greit, aksepter og move on, jeg har ikke noe å ha på meg uansett. Og det er her i Orangeburg det skjer uansett. This is the place.